To ganger har jeg opplevd å bli mamma i Etiopia. Selvfølgelig til de nydeligste guttene du kan tenke deg - helt objektivt sett. Derfor vil mitt hjerte alltid banke ekstra for Etiopia og alle de barna som ikke vokser opp med de samme mulighetene som mine barn har.
Nå har jeg og alle dere muligheten til å hjelpe noen av disse barna. Bistand for barn (Adopsjonsforums bistandsavdeling) er nemlig i gang med en unik innsamlingsaksjon - Vi bygger for barn. Ved å klikke deg inn på dennenettsiden, så kan du være med å "kjøpe" inn kladdebøker, finansiere lærerlønn, pulter, osv. Innsamlingsmetoden er nyskapende og visuell. Du kan enkelt gi din støtte, og samtidig dele dette med dine facebookvenner, som forhåpentligvis blir inspirert til å gjøre det samme. Du kan gi mye eller lite. En gang eller mange ganger.
Klikk deg inn på linken HER, se de sterke bildene fra Etiopia og gi fotografen Terje Abusdal en stemme. Jeg likte bildet over spesielt godt. En tankefull gutt. Et regnestykke på blikkveggen bak. Et liv i en annen verden. Hva bringer framtiden for denne lille gutten?
Mange par venter på å få bli foreldre til et barn født i et annet land. Adopsjon. En lang prosess hvor ventetiden kan virke uendelig. Det er meningsløst at par som har et sterkt ønske om å bli foreldre må vente i opptil seks år før de har barnet i armene. Ikke minst er det meningsløst for alle barn som venter på å få foreldre...
Disse bildene er fra vår første hentereise til Etiopia i 2005. Den gang så adopsjonsverden helt annerledes ut enn i dag. Vi ventet bare noen måneder før vi kunne holde den lille, fine, nydelige gutten våres i armene.
Jeg tror folk flest ikke aner den påkjenningen mange har ved å vente så lenge for å få barnet sitt i armene. Uansett hvor lenge man må vente - det kommer en dag hvor man er i mål, og den dagen er verdt å vente på. Det er et helt spesielt møte - og hvert møte er unikt.
Min lille, uhøytidelige, impulsive bloggkonkurranse er over. De røde "bærene" er fra kaffebusken og det visste jo de fleste som deltok. Her i stua har vi hatt en aldri så liten trekning og vinneren ble:
Det er rett og slett hyggelig at Elisabeth vant (selv om jeg har lagt merke til at hun vinner "giveaways" både her og der). Hun har fulgt bloggen min ei stund, bestilt veske av meg og er superflink til å legge igjen koselige kommentarer. Hennes egen blogg er vel verdt et besøk, her er hverdagslige ting "tatt på kornet" og skrevet med humoristisk snert.
Da lurer du kanskje på hva du vinner? Kaffe selvfølgelig - fra Etiopia!....og en (forhåpentligvis) god sjokolade.
Dette er kjøpt på den hyggelige fairtrade butikken LIBEher i byen. Her får du kjøpt varer med en historie bak og innehaveren er ei koselig og raus dame. I dag har jeg i tillegg til kaffe, kjøpt en søt engel laget av en colaboks. Denne er laget i Sør-Afrika.
Som Mette skrev i sin kommentar, så stammer en av legendene om hvordan kaffe ble oppdaget i fra Etiopia. Kaffeproduksjon har i lang, lang tid vært en hjørnestein i Etiopias økonomi. Hadde bare ikke landet blitt rammet av så mange katastrofer pga krig, tørke og andre politiske forhold, så hadde nok Etiopia, blant annet takket være kaffeproduksjonen, vært et betydelig rikere og mer velutviklet land.
Etiopia er ikke bare et kaffeproduserende land, det er også et kaffekonsumerende land med bred kaffekultur. "Tomoca coffeehouse" i Addis Abeba er den eldste og mest tradisjonsrike "kaffebaren" i Addis. Ved siste hentereise fikk vi kjøpt med oss en god del hele kaffebønner hjem, men det var etter mye "om og men". De ville helst bare selge oss finmalt "Swedish type".
"Kaffeseremoni" er en del av dagliglivet. På våre hentereiser er kaffeseremoni på barnehjemmet obligatorisk. Det hadde neppe blitt godkjent etter norske retningslinjer, men Truls syntes dette var topp spennende!
Mitt forrige innlegg handlet om "We are the world" og mimring tilbake til tenårene og 80 - tallet. Jeg hadde egentlig sett for meg at det neste innlegget ville handle om noe kreativt, helst et innlegg hvor jeg kunne vist fram helgas bragder ved symaskina. Slik blir det ikke.
Uka som har godt har for min del handlet svært lite om symaskina. Når jeg tenker etter så har jeg brukt mye tid på FN - relaterte tema denne uka. Både fordi man gjerne gjør det når man jobber i skolen, men også fordi "Bistand for barn" opptar meg privat. Vi skal, som jeg nå har nevnt mange ganger, snart ha basar, men ,vi skal også samle inn penger til dette i regi av skolen. Arbeid i den forbindelse har i grunn ledet fram til dette innlegget.
I 2005 dro Bob Geldof m.fl. i gang "Make poverty history", 20 år etter den første LIVE AID konserten. Samme sommer som de trommet sammen en storstilt konsert i London, var vi på vår første hentereise til Etiopia. Vi var tre familier på reise sammen. Tre små babyer skulle få familie. To gutter og ei jente. Den ene gutten var vår Teodor, den andre skulle få navnet Gabriel. Han hadde en litt spesiell sveis, en litt lang lugg på toppen av hodet.
Min søster var med oss på hentereise. Hun hadde imidlertid en litt annen reiserute enn oss, via London. På flyet ble hun sittende sammen med en gjeng som hadde deltatt på LIVE AID. Det viste seg at disse var sammen med jenta, som i vedlagte film kommer frisk og vakker på scenen, men som var nær døden under sultkatastrofen i 1985.
Da vi kom hjem fra Etiopia fikk vi se konserten i reprise. Jeg merket meg sveisen på barna i den tragiske filmen, en lang lugg på toppen av hodet. Da vi var i Etiopia fikk jeg en forklaring på sveisen til Gabriel. Mange Etiopiere, kanskje særlig på landsbygda, lar barna få en lang lugg på toppen av hodet. Da kan nemlig engelen Gabriel enklere hente de til himmelen.
I dag er det desverre fortsatt altfor mange barn i Etiopia som ikke vokser opp, eller lever uverdige liv. Man føler seg derfor takknemlig for å ha tre flotte, friske gutter - spesielt når man tenker på hvordan mange andre barn har det rundt om i verden....
PS, jeg er nok snart tilbake med noe mye mer trivielt, materialistisk, kreativt og hverdagslig....
I kveld har jeg vært helt "på" denne sangen. Grunnen skal jeg fortelle seinere, men jeg tror det skal bli gøy - og det beste er at det gir rett til avspasering (lærerferie vet dere...). "We are the world" setter meg umiddelbart 25 år tilbake i tid (hjelp!!), med kassettspiller, opptakskassett (som var spolt over x-antall ganger) og "Ti i skuddet". Det var tider det!
Var vi i Etiopia for å hente vår kjære Teodor. Endelig skulle Hermann bli storebror. "He is chocolate colour", husker jeg sjåføren vår fortalte da han hentet oss på flyplassen i Addis Abeba. Han hadde mobiltelefon med kamera og kunne derfor stolt vise fram bilde av den lille gutten vår.
Det å få et barn på denne måten er fantastisk og hentereisen er helt spesiell. Du er i et fremmed land, alt er annerledes, luktene og lydene. Fattigdommen og nøden er til å ta og føle på. Allikevel finner du de vakreste menneskene i verden i dette landet. Som i alle land er det forskjell på folk også i Etiopia. Noen er mer velstående og har råd til høyere utdanning. Da vi var på en lengre tur opp i fjellene og hadde lunsj, så ble vi vitne til en artig opplevelse. Det stoppet en buss langs veien og ut "veltet" en stor gjeng glade, dansende mennesker. De feiret at de var ferdig med studiene ved universitetet. Det morsomme var at i sin glede så fikk de øye for min mann som bar Teodor på magen i "babybjørn". Dette hadde de aldri sett før. En mann som bar et barn på magen - og i tillegg en liten etiopisk født gutt!
Det ble stor ståhei. Alle ville de ha et bilde av seg selv sammen med Vegard og Teodor. Vi andre knipset også i vei. En skikkelig "vinn - vinn" situasjon. Gjensidig nysjerrighet og undring. Latter. Glede.
PS. Det kommer snart innlegg med kreative prosjekter. Symaskina har ikke stått helt stille, men det er vanskelig å få gjort så veldig mye om dagen. Masse besøk her og der, samt tre barn som henger i skjørtekanten, gjør at ting tar tid. Både prosjektene og blogginga. I tillegg er ikke husets pc helt samarbeidsvillig om dagen. Jeg drømmer om ny. Gjerne en mac....
I dag har jeg hatt "vareopptelling" og fant ut at jeg har sydd godt og vel 30 vesker! Så og si alle har havnet utenfor min stue. Jeg ble nesten litt overrasket da jeg telte så langt. Puh - og tusen takk til alle dere som liker - og kjøper veskene!
I denne forbindelse lager jeg et innlegg om noe helt annet (siden dette er en litt "hummer og kanari" blogg): HÅR - og "Michael Jackson look a like"!
Det har seg jo slik at mine to yngste gutter er født i en helt annen del av verden enn meg, nærmere bestemt Etiopia. For oss som har etiopiskfødte barn, så er gjerne HÅR et tema. Særlig for de som har jenter. Det er en hel vitenskap dette med stell av afrohår - særlig om det skal være litt lengde på det.
Her i huset bruker vi LITE tid på guttas HÅR. Ihvertfall var det slik inntil nylig. Teodor er heldig som har et "godt" hår. Det er mykt, selv uten balsam, kurer og annet stæsj fra Bobbys, og han har ganske store krøller. Dette i motsetning til lillebror, men det er en annen historie.... NÅ har vår kjære mellomste begynt å interessere seg for SVEISEN. Han var stolt som en hane da han viste seg fram nyfrisert av storebror. Mannen og meg selv fikk nesten kaffen i halsen; HIMMEL, det er jo Michael Jackson "look a like"!! (må bare spare litt til...)
Legger ut en liten snutt av Jackson Five. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av Michael Jackson, men han har jo hatt en stor plass i musikken for oss som var tenåringer på 80 - tallet. Da han gikk bort var vi faktisk på hentereise i Etiopia. Vel, her kommer en bit av fortida. Enjoy!!!
Ps. Fokuset ligger på den unge, uberørte Michael Jackson. "The real one".
Har akkurat blitt introdusert for denne flotte mannen på "Skavlan", Marcus Samuelsson, født i Etiopia, oppvokst i Sverige (adoptert) og nå "stjernekokk". Han har blant annet har jobbet for Obama i i Det hvite hus og holder til i New York.
Som mamma til to etiopiskfødte gutter, så synes jeg det er flott at det vises gode forbilder som han. Nå er mine gutter fortsatt små, men han på fem synes det er veldig stas når vi ser noen født i Etiopia på tv. "Han er brun som meg", sier han. Jeg tenker det er viktig at mine gutter har mulighet til å få forbilder som ligner litt på de selv, enten de er adopterte eller ikke. Generelt synes jeg det er viktig at media kan få fram et mangfold av gode forbilder, enten det gjelder hudfarge, hva de driver med eller hvor de kommer fra.
Barn trenger noen de kan se opp til og som motiverer de, men de må også ha forbilder de kan identifisere seg med på en eller annen måte.
Bildet under fant jeg i facebook-gruppen til "Chef Samuelsson", tatt i Lofoten. Stilig! Gleder meg til å bli bedre kjent med denne vakre mannen.
Enda en kollasj....denne gangen av noen bilder fra vår hentereise til Etiopia sommeren 2009. Møtet med Etiopia var sterkt - på godt og vondt. Innimellom bilder fra bylivet kan du se kunst og kunstnere.
Fekari er en av mange unge kunstnere i Addis. Han er heldig som har avtale med Makush galleri, men han sitter nok igjen med en betydelig mindre del av kaka enn hans "manager". Tror nok han hadde vært fornøyd om han hadde sett bildene sine så flott innrammet på en vegg i Norge.
Da vi var i Etiopia på hentereise nå i sommer, ville jeg veldig gjerne kjøpe med noe kunst hjem. Jeg hadde fått anbefalt Makush galleri i Addis. Allerede en av de første dagene vi var der nede tok vi turen til galleriet. På Makush hadde de også en bra restaurant, så det var storartet å få både kunst og god mat på et sted.
Jeg likte mye av kunsten de hadde på Makush. Det var sterke farger, figurativ og moderne kunst og det var motiver som gjenspeilet Etiopia og livet i Addis. Jeg skjønte fort at vi kom til å handle med oss bilder hjem, men det var ikke lett å bestemme seg for hvilke.
Første gang vi var på galleriet traff vi to unge kunstnere. Det viste seg at dette var guttene som hadde laget noen av de bildene jeg likte best. Begge inviterte oss til sine private studioer.
Et par dager etter tok vi turen til studioene sammen med vår supre taxisjåfør Zewdu. Det første fant vi ganske greit. Porten ble åpnet for oss og et lite hus åpenbarte seg. Det var et svært enkelt hus og det bar preg av at det var en aktiv kunstner som bodde der. Vi valgte oss et bilde som viste det som for oss er typisk Addis. Blå taxier, overfylte busser, kaotisk trafikkbilde og folk overalt. Det var med tungt hjerte han solgte oss bildet. Han hadde et spesielt forhold til akkurat det bildet.
Samme ettermiddag tok jeg og Zewdu turen for å finne den andre kunstneren, Fekari. Det viste seg ikke fullt så enkelt. Vi lette lenge og vel før vi fant kunstneren og huset han leide som bolig og studio. Det bestod av to rom, et soverom og et arbeidsrom. Det var ei seng, en sofa og et stormkjøkken - og bilder. Jeg valgte meg ut et enkelt bilde med tre kvinner i sterke farger. Etter mye fram og tilbake, språkvansker og grubling var vi enige om handelen. Jeg var ikke så veldig høy i hatten der jeg var, i et strøk langt fra hotellet, langt fra norske vaner og bare Etiopiske menn rundt meg. Da var det godt å ha trygge, gode Zewdu med meg.
Noen dager seinere var vi på nytt på Makush. Da falt jeg for et stort, fargerikt bilde med kvinner. Plutselig fikk jeg øye på Fekari, kunstnervennen min. Det var hans bilde. For å gjøre en lang historie kort, han fikset det slik at jeg fikk bildet levert på hotellet til halve prisen av det de tok på Makush - på rull, uten ramme (nødvendig for å kunne frakte det på flyet hjem).
Vel hjemme fikk jeg alle tre maleriene rammet inn på et galleri i byen. Vi valgte en sort ramme med litt luft i mellom rammelista og selve bildet. Det ble veldig bra.
Nå har vi endelig fått alle bildene opp på veggen. Vi føler at vi har en bit av Addis i stua. Minner for livet, som gutta våre kan ta med seg videre til sine framtidige hjem.
